Hvorfor kantene ikke er helt skarpe – og hvorfor det er mer nøyaktig
Hvis du zoomer helt inn på stripene på et kort, vil du se at pikslene i overgangen er grå, ikke rent svarte eller rent hvite – og den svake gråtonen er den eneste grunnen til at stripene alle er like brede og har jevn avstand, og det er nettopp det kortet er til for.
Kombinerer etablert vitenskap med praktikeres råd og vår designmening.
Kort fortalt
Hvis du zoomer helt inn på stripene på et kort, vil du se at pikslene i overgangen er grå, ikke rent svarte eller rent hvite – og den svake gråtonen er den eneste grunnen til at stripene alle er like brede og har jevn avstand, og det er nettopp det kortet er til for.
Hovedpunkter
- Et kort er en måling, ikke et bilde. Alt generatoren gjør, koker ned til å sette en detalj med en bestemt størrelse foran et barn på en bestemt avstand (Hvor stort skal det være? En lettfattelig guide til størrelsen på et kontrastkort). Hele meningen med et stripemønster er avstanden mellom stripene.
- Piksler er et rutenett; størrelsene vi trenger, er det ikke. En strek på 3,4 mm skrevet ut i 300 dpi er 40,16 piksler bred. Det finnes ikke noe slikt som 0,16 av en piksel – så noe må gi etter.
- Alternativ A: rund av. Gjør streken 40 piksler, eller 41, det som er nærmest. Nå er streken feil med opptil 1,2 %, og – mye verre – ulike streker rundes av ulikt.
- Det er der stripene faller fra hverandre. Ta et stripemønster der perioden havner på 7,3 piksler. Avrundet får du en rekke striper på 7 piksler med en på 8 piksler innimellom. Nabostriper skiller seg da i bredde med 14 %, og mønsterets avstand vandrer med en halv piksel over arket. Vandringen er periodisk, så den viser seg som en stor, langsom krusning som ingen har designet – den samme effekten som et moarémønster [etablert vitenskap – samplingsteori].
- Alternativ B: la pikselen i overgangen være grå. Gi hver piksel den andelen av seg selv som formen faktisk dekker. En strek som dekker 16 % av en piksel, gjør den 16 % mørk. Nå avsetter streken på 40,16 piksler virkelig blekk for 40,16 piksler, uansett hvor på rutenettet den havner.
- Vi målte begge, i den ferdige filen. De samme seks stripemønstrene, på begge måter, målt etter at PNG-en var skrevet og lest inn igjen: med grå overgangspiksler havnet hver periode innenfor 0,006–0,011 piksler av hver av de andre. Avrundet varierte de samme mønstrene med 0,5 til 1,0 hele piksler – mellom 45 og 170 ganger verre – og stripebreddene med opptil 23 prosentpoeng mot våre 0,24 [vår designmening, målt].
- Myke kanter er ikke myk kontrast. Det svarte er fortsatt svart og det hvite fortsatt hvitt. Bare den ene pikselen i overgangen ligger imellom, og den er grå fordi den virkelig er halvt dekket. Ved 300 dpi er den pikselen 0,08 mm bred; på enhver avstand et kort brukes fra, er det ingen øyne som kan oppfatte den.
- Hvilken grå det er, betyr like mye som at den er grå. En halvt dekket piksel skal sende ut halvparten av lyset – noe som lagres som 188, ikke de 128 som de fleste programmer ville skrevet. Det er en egen liten historie, og den fortelles nedenfor.
- Vi hadde dette baklengs i starten. Et tidlig planleggingsnotat hevdet at et kort med maksimal kontrast burde tegnes med harde kanter, uten grått noe sted. Det var feil, og å snu det er hva hele denne delen av byggingen handlet om.
Forskningen
Å runde et mønster av til hele piksler skaper et nytt mønster
Dette er det klassiske resultatet om aliasing / moaré: når et periodisk signal punktsamples med en frekvens som ikke er et multiplum av perioden, får den samplede versjonen en ny, mye lavere frekvens som aldri var i originalen. Å runde av stripekantene til hele piksler er nettopp punktsampling. [etablert vitenskap – Nyquist–Shannons samplingsteorem]
Arealdekning er standardløsningen, og en som lenge har vært avklart: å beregne hvor mye av hver piksel en form dekker – i stedet for å spørre om midten av pikselen tilfeldigvis ligger innenfor – er det enhver seriøs tekstrenderer gjør, fordi bokstaver er nettopp tilfellet der en brøkdel av en piksel endrer det du ser. [etablert praksis – romlig kantutjevning; f.eks. linjebaserte dekningsrasterisatorer i FreeType og font-rs]
Du kan se det selv i stedet for å ta oss på ordet. Kjører du npm run raster:qa i
prosjektets kodelager, tegnes et referanseark med seks stripemønstre, forstørret 6 ganger, og så
tegnes de samme seks stripemønstrene med kantutjevningen slått av under dem. I det første er
strekene synlig identiske, hver med en tynn, jevn grå linje langs begge sider. I det andre er
strekene synlig ikke identiske: noen er en piksel bredere enn naboene, og mønsteret av hvilke
som er det, driver over arket. Den driften er det hele denne artikkelen handler om.
Halvt dekket skal bety halvparten av lyset, ikke halvparten av tallet
Det skjuler seg en beslutning til inne i «gjør pikselen i overgangen grå», og gjør du den feil, oppheves det meste av gevinsten.
Bildefiler lagrer ikke lys; de lagrer en kode for lys. sRGB-standarden som hele nettet og de fleste skrivere bruker, er med vilje ikke-lineær, fordi menneskets syn er det: koden 128, nøyaktig midt mellom 0 og 255, er bare omtrent 21 % av lyset fra hvitt [etablert vitenskap – sRGB-overføringsfunksjonen]. En renderer som tar gjennomsnittet av kodene og skriver 128 i en halvt dekket piksel, har altså laget en piksel som sender ut en femtedel av lyset den skulle, og dermed en strek som måler bredere enn streken den ble bedt om å tegne.
Vi blander i stedet i lineært lys – gjør om til faktisk lys, bland etter areal, gjør om tilbake – så en halvt dekket svart-på-hvitt-piksel blir 188. Hver måling i denne artikkelen ble tatt på samme måte: blekk måles i lys, aldri i bytekoder.
Tallene, fra ende til annen, fra filen en person laster ned
Hvert tall nedenfor ble målt etter at PNG-en var skrevet og lest inn igjen med en uavhengig dekoder – ikke inne i rendereren, der det ville vært lettere å se bra ut.
- Strekbredde. Sju bredder fra 0,04 mm til 8 mm, ved 150, 300 og 600 dpi, hver i seks ulike underpikselposisjoner på rutenettet: største feil 0,0069 piksler, største spredning mellom posisjonene 0,0093 piksler. Toleransen vi satte for oss selv før vi begynte, var 0,02.
- Detaljen på 0,47 piksler. En strek på 0,04 mm ved 300 dpi er under en halv piksel bred – tilfellet en avrundende renderer må tegne enten som ingenting i det hele tatt eller som en hel piksel, altså feil med 100 %. Den havnet innenfor 0,0069 piksler av sin sanne bredde i hver posisjon som ble prøvd.
- En linjal på 100 mm. Ved 72, 150, 300 og 600 dpi: største feil 0,0046 piksler, omtrent 0,0004 mm.
- Stripemønstre. Seks kombinasjoner av oppløsning og periode, alle med vilje ikke-heltall (7,3 px, 5,7 px, 11,35 px, 9,13 px, 4,27 px), 14–18 streker hver: hver periode innenfor 0,011 piksler av hver av de andre, driftssyklus innenfor 0,24 % av 50 %, og ingen oppsamlet drift langs raden (0,005 piksler over hele lengden).
- Mot en helt annen renderer. Det samme motivet ble også rasterisert fra PDF-en av Mozilla PDF.js – en velkjent, uavhengig skrevet renderer – og sammenlignet piksel for piksel. Av de 98 727 pikslene i det indre av formene var det null som ikke stemte overens. Avvikene var helt begrenset til overgangspiksler, der to renderere har lov til å runde av ulikt, og den mest forskjøvne kanten var flyttet 0,4 piksler.
[vår designmening for valgene i gjengivelsen; målingene er det de er]
Hvorfor dette betyr noe for et barn snarere enn for et skjermbilde
Hva et lite spedbarn kan oppfatte, beskrives i perioder per grad – en avstand, ikke en form (Se det babyen din ser: simulering av spedbarns synsskarphet i forhåndsvisningen, forskning §02). Et kort der stripeavstanden vandrer, er et kort der den romlige frekvensen vandrer, så deler av det kan havne på feil side av det barnet kan se akkurat nå, og du ville ikke hatt noen måte å vite hvilke deler det gjelder. Å holde avstanden nøyaktig er poenget med hele øvelsen. Det er ikke en påstand om at et bestemt kort gjør noe for utviklingen. [etablert vitenskap for synssiden; vår designmening for gjengivelsen]
Praktiske råd
- Ikke «gjør filen skarpere». Noen bildeprogrammer tilbyr å fjerne grå kantpiksler, og noen skriverdrivere tilbyr en modus for «skarp tekst / uten kantutjevning». Begge opphever det som gjør størrelsene riktige. Skriv ut filen slik den er.
- Ikke lagre på nytt, komprimer på nytt eller endre størrelse på nedlastingen. Hvert av de trinnene sampler bildet om til et nytt rutenett og gjeninnfører nøyaktig den avrundingen vi fjernet – og det skader nettopp de overgangspikslene som bærer geometrien. (Det er også grunnen til at et kort med buer lastes ned som en fil som er flere ganger større enn et kort med striper: nesten hele filen er de overgangspikslene. En større fil er ikke et bedre kort, og en mindre en er ikke et dårligere.)
- Høyere dpi får ikke det grå til å forsvinne, og trenger ikke det. Ved 600 dpi er overgangspikselen 0,04 mm – virkelig, usynlig, og størrelsene blir mer nøyaktige, ikke mindre.
- En fotokopi er ikke en kopi. En kopimaskin sampler om til sitt eget rutenett. Lag heller et nytt kort med de samme innstillingene – det blir identisk – og skriv ut i 100 % / faktisk størrelse (Skriv ut i 100 %: hvorfor «Tilpass til siden» i det stille ødelegger et kort i riktig størrelse).
- En rask kontroll, hvis du er nysgjerrig. Åpne PNG-en til et kort og zoom til 1600 %. En tynn, jevn, uforanderlig grå linje langs en stripekant betyr at geometrien overlevde. En ujevn kant som veksler mellom to posisjoner, betyr at noe underveis rundet den av.
Forbehold og ansvarsfraskrivelse
Ikke medisinsk utstyr og ikke et diagnostisk verktøy. Ingenting her sier at et kort med nøyaktig stripeavstand gjør noe for et barns syn – det sier at hvis et kort oppgir en avstand, bør avstanden være sann. Hva høykontrastkort kan og ikke kan gjøre, står i Kort er et supplement til tid ansikt til ansikt – aldri en erstatning. For et for tidlig født barn, eller ved CVI eller nedsatt syn, er det barnets klinikere du skal spørre.
Én ærlig begrensning, nevnt fordi det er den typen ting denne artikkelen ellers kunne fått til å
forsvinne: nøyaktig kantutjevning bevarer en størrelse som allerede er riktig. Den kan ikke
redde et kort som er skrevet ut med «tilpass til siden», og den kan ikke lage et mønster som er
finere enn skriveren kan legge ned. Begge kontrolleres én gang, for hånd, på
/check-your-printer/.
Relatert
- Forskning:
../02-research/02-patterns-and-perception.md,../02-research/04-viewing-distance-and-sizing.md - Spesifikasjon:
../../07-rasteriser-spec.md§1 (hvorfor kantutjevning her handler om riktighet), §5 (hvordan dekningen beregnes), §6 (lineært lys) og §8 (de ni kontrollpunktene og de målte verdiene deres) - Innstillinger: mønster, synsavstand, kraftighet, utdataoppløsning
- Andre notater: Hvor stort skal det være? En lettfattelig guide til størrelsen på et kontrastkort, Se det babyen din ser: simulering av spedbarns synsskarphet i forhåndsvisningen, Hvorfor det samme kontrastkortet ikke fungerer både i taket og ved stellebordet, Skriv ut i 100 %: hvorfor «Tilpass til siden» i det stille ødelegger et kort i riktig størrelse, Oppdeling forklart: en kontrastutskrift i plakatstørrelse fra en vanlig hjemmeskriver, Kort er et supplement til tid ansikt til ansikt – aldri en erstatning
- Fortsatt underveis blant notatene, og nært beslektet: Grått er ikke halvveis (hvorfor 128 bare er 21 % av lyset), Å forminske et bilde kan skape et mønster som aldri var der, Kortfilen din vet hvor stor den er, En plakat for stor til at nettleseren kan tegne den og Skriv det ut igjen neste år og få det samme kortet.